Tilbakeblikk – reisenotater. Del 2

Tekst og foto: Tormod Hilmen.

Ulike reisehistorier underveis:

 

«Menneskene liker å telle sine bekymringer, men de teller ikke sine gleder»

En god latter forlenger livet…

 
Å være på reise kan være så mangt. Det kan være søken etter å finne de beste kafeene, de beste severdighetene. Det kan også være å finne de gode bildemotivene. En hobbyfotograf jakter alltid på de beste motivene. Det er bare å bruke øynene.

Et av mine «beste» bildemotiv fant jeg på en byvandring i Jerusalem. Jeg så en far og en liten sønn som sto og bad mot en murvegg. De stod der så elegant og vakkert. WOW! For et eksklusivt og flott blinkskudd. Begge var ortodokse jøder kledd i svarte klær med sort hatt. Mannen hadde håret hengende nedover i løkker på hver side. Alle i gruppen ivret etter å få ta et bilde av dem før det var for seint. Far og sønn ante ingenting om at de ble beskuet og beundret. Vi fikk alle våre fantastiske bilder og var kjempestolte.

En i gruppa skjønte litt mer enn oss andre. Vi ble lurt trill rundt alle sammen i jakten på det gode bilde. Hverken far eller sønn sto og bad. De stod begge og slo lens. Det hele virket jo så ekte!

Vi fikk oss i alle fall en god latter! Og ikke minst en fornøyelig historie.

Far og sønn var helt uvitende om hva slags «drama» som foregikk bak deres rygg.

 

Den vanskelige reisen hjem…

 
Det er ikke alltid at man kan flyte på tidligere reiseerfaringer. Nye land og nye byer gir meg nye utfordringer. Det får jeg oppleve fra tid til annen. Nylig hadde jeg vært i København. Dette var et lett land å reise i, trodde jeg. Fra flyplassen og inn til byen gikk alt på skinner – i ordets rette forstand. På hjemreisen følte jeg meg som en bonde i byen. Jeg prøvde å ta samme vei tilbake, men fant ikke ut hvordan forholdet Metroen og S-toget fungerte. Jeg trodde jeg var på plattformen til Metro. Da det kom et tog spurte jeg om toget gikk til flyplassen, noe de kunne bekrefte. Det gikk i en helt annen retning enn jeg hadde trodd. Jeg fikk panikk og spurte medpassasjerene om dette toget gikk til Kastrup – noe det ikke gjorde. Ei av passasjerene ristet på hodet. Jeg ble helt fortvilet. Varmt var det og det gjorde ikke saken lettere. Rett skal være rett: Jeg fikk et lyst øyeblikk der og da. Kanskje det er lettere å komme til flyplassen fra Hovedbanegården – der jeg nå står?

Etter mye fram og tilbake fant jeg rett tog. Jeg var likevel ikke helt sikker på meg selv og spurte et ektepar om dette var rett tog til flyplassen. «Ja, det er det». «Er dere nå helt sikre på det, spurte jeg? De måtte le av meg. På nytt bekreftet de det. De tenkte nok sitt om meg. Da konduktøren annonserte over høyttaleren at neste og siste stasjonen er Kastrup flyplass, ble jeg glad, fornøyd og lettet. Han takket for turen og håpet at alle hadde hatt en behagelig reise.

Jeg følte meg som en bonde i byen. Men jeg var en stolt bonde. Så lenge jeg kan le av meg selv, kommer jeg aldri til å få et kjedelig øyeblikk. Det er nå i alle fall helt sikkert.
 

Jeg lovet deg aldri en rosenhage…

 
Jeg har hatt et skreddersydd reiseprogram gjennom flere år. Jeg har operert med både fem og ti årsplaner. En genial reiseplan og alt skal times og tilrettelegges. Det hjelper meg mye i planleggingen. Ikke minst på grunn av økonomien.

Jeg har lært meg en ting: Det er så mye som kan gå galt. Turer blir kansulert rett før avreise og andre turer er umulig å oppdrive. Det er ikke noe særlig. Skuffelser og sorger hører med. Det har jeg lært meg. Likevel er det viktig å være fleksibel og ha et åpent sinn. Jeg tar sorgene på forskudd og det har jeg hatt stor glede av, for sorgene og skuffelsene – ja, de kommer.

Jeg hadde planlagt en tur til Sør-Afrika sju måneder i forveien. Alt var klappet og klart. Jeg hadde gjort alle mine forberedelser og kofferten var pakket. Fire dager før avreise ble turen avlyst. Den påsken måtte jeg sitte hjemme. Det var kjipt.
 

rosehave

Min aller beste venn – Trofast

 
Jeg skal her fortelle om min aller beste venn. Denne vennen følger med meg overalt på mine reiser verden over. Han har vært trofast mot meg hele tiden.

Å være på reise kan være både spennende og interessant. Jeg opplever så mye underveis og da kan det være godt å ha en reisekamerat.

Jeg må ærlig innrømme at det til tider kan være nokså ensomt å reise. Da er det godt å ha med seg en god reisevenn, en som ikke svikter deg. Jeg hadde ikke klart meg uten ham.

Vi utfyller hverandre på en god måte – uten ord. Vi har innført en fin arbeidsdeling: Jeg bestemmer bildemotivene og han adlyder. Sammen har vi fått med oss gode og varige minner. Der husken min ikke strekker til kommer Trofast meg til unnsetning.

Trofast er ikke som alle andre venner. Det er fotoapparatet mitt.

Trofast har gitt meg så mange gleder: I India så jeg et fantastisk bildemotiv: Det var av ei lita jente som satt bak et gitter. Det kunne minne meg om ei som satt fanget i et bur. Bildet forteller mye. Her er det bare fantasien som setter begrensninger. Dette bildet ble kåret til Månedens bilde i 2011 i en intern konkurranse i NRK. En stor ære for meg som hobbyfotograf! Flere av mine bilder har blitt benyttet i TV-programmet «Underveis» på NRK. Jeg synes Trofast virkelig fortjener en hederlig omtale og det håper jeg har bidratt til her.
 
mndsbilde

Mine beste sommerminner

 
Jeg vokste opp i Dæhli og Dokka i Nordre land på 60-tallet. Der hadde jeg mange fine somre som barn. Dette er en svunnen tid nå, men jeg husker den med glede. Det var ikke noen organiserte aktiviteter for barn, men vi kjedet oss ikke et øyeblikk. I alle fall ikke jeg. Jeg bidro med mitt – på min måte. Det var alltid noe å finne på. Jeg kunne gjøre mange rampestreker. Lekser ble det aldri tid til. Derfor måtte jeg gjøre lekser på skolen etter at de andre var gått hjem. Det var så mange andre viktigere ting å gjøre. Jeg var Norges svar på Emil i Lønneberget.

Det var spesielt om våren at jeg hadde mine store opplevelser. Da våknet bygda til live igjen etter en lang og kald vinter. Våren var tiden for den store folkevandringen der mange fastboende tok med seg kyrne opp på sætra. Det var morsomt å være en del av dette. Som medhjelper og observatør. Det kunne bli litt ensomt nede i bygda, men da gikk jeg den lange veien opp til sætra. Noen ganger overnattet jeg der. Det var stort. Dette er en av mine mange store barndomsminner. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette.

Jeg har bevart disse minnene i hodet mitt. I fjor gikk jeg på gjengrodde stier – 50 år etterpå. Jeg husket grinda, hver sving, hver veistrekning, hver eneste sæter. Jeg benyttet anledningen til å ta masse bilder.

Den største attraksjonen i bygda var mjølkeruta. Vår eneste kommunikasjon med omverdenen. Alle barna beundret den. Jeg likte å kjøre med melkeruta hvis jeg fikk sitte på lasteplanet. Den tok jeg opp til sætra. Hver 17. mai fikk alle barna kjøre med den et lite stykke. Alle ville stå på lasteplanet. Det var stort for en femåring – den gang.

Det skjedde mye i bygda også.

På 60-tallet kom fjernsynet. Det var kun en familie i bygda som hadde tv den tida. Alle barna samlet seg hos dem for å se på «Vi på Saltkråkan». Ingen var bedt, men vi gikk inn likevel. Dette kunne ikke ha skjedd i dag. Denne serien må jeg se på titt og ofte selv om jeg nærmer meg 60 år.

Jeg husker spesielt en historie fra bygda.

En nær kamerat og jeg lekte mye sammen som barn. Mor og jeg var på besøk hos dem. Han og jeg lekte i uthuset og der var det kaldt. Og mye ved. Vi ville gjøre opp i peisen og laget et bål borti hjørnet. Vi ante lite om konsekvensene. Flammene kom ut av kontroll og vi løp inn og sa fra. Alle skjønte at vi var årsaken til brannen. Hele uthuset brant opp. Det gjorde all veden for vinteren også.

Alt dette skjedde før alle mine ville planer om å se og oppleve den store verden.

Astrid Lindgrens filmer «Vi på Saltkråkan» og filmene om Emil og Pippi har betydd mye for meg. Gjennom disse filmene kan jeg bevare mange av mine barndomsopplevelser samtidig som jeg opprettholder barnet i meg.

Idas sommervise er en svensk vise som beskriver hvordan barn lager gode somre for seg og sine. Det er slik jeg også vil minnes somrene – som barn. Denne sangen er kjent fra filmen Emil i Lønneberget. Derfor passer den jo fint her.
 

dahli

Bilde over bygda Dæhli, Nordre Land.

satra

Her overnattet jeg mye som barn. På sætra.

Sammen er vi kaos…

 
Det er spennende å oppleve nye kulturer i fremmede land. Det inspirerer og øker kulturforståelsen. En nyttig læring. Europa har en nogenlunde lik kultur på mange områder, spesielt innenfor shopping. I Europa kan man stort sett handle i fred og ro uten forstyrrelser fra betjeningen. Det er en form jeg liker. Jeg har vært i mange land i Asia og i arabiske stater. Der er kulturen helt annerledes. Det er vanskelig å gå gatelangs og kikke i butikkvinduer. Her er selgere mer pågående og har ofte en aggresiv salgsoffensiv. Det er umulig å få gå i fred. De er etter deg hele tiden. Det er synd for de skremmer jo bort eventuelle kjøpere. Jeg for min del orker ikke slike forhold. Det blir for slitsomt. En ting er helt sikkert, de ville fått solgt mer om de hadde forstått kundenes reaksjoner og ønsker. Det er vanskelig å starte en samtale med dem for da blir de enda mer pågående. Mange opplever et sjokk i møte med andre lands kultur. Eller ukultur. Jeg vet med sikkerhet at i slike land kunne ikke jeg bodd.

Det er mange andre situasjoner også som kan skape frustrasjon og irritasjon. Der deres og vår kultur kræsjer fullstendig. Jeg prøvde å innta en god frokost på en av mine mange rundreiser på et eksklusivt hotell. Her fløy kjøkkenbetjeningen fram og tilbake hele tiden. De var så ivrige i tjenesten sin. De kunne skape masse irritasjoner eller frustrasjoner for sine gjester.

Det er alltid en utfordring å orientere seg om hvor all maten er hen – på en frokostbuffe. Hvor er melken, smøret, brødet osv. Jeg hadde forsynt meg med brød, pålegg, melk og kaffe, men måtte gå en egen tur for å hente juise. Da jeg kom tilbake, var all maten min vekk. Jeg etterlyste den hos betjeningen, men de hadde kastet all maten i søpla. De regnet med at jeg var ferdig spist. Jeg prøvde å forklare, men de skjønte ikke noe. Da var det å begynne på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Jeg fikk aldri inntatt frokosten. Frustrert. Irritert. Etter hvert måtte jeg anskaffe meg et vakthold som passet på maten min. Da kunne jeg etter lang tid endelig begynne på frokosten.

I ettertid ser jeg det komiske med hele greia. Jeg kunne jo tatt alt med et smil. Det innså jeg ikke der og da. Dette var nok et hotell i særklasse.
 

sammervikaos2

Borte bra, men hjemme er best

 
Det er ikke lett å oppsummere alle inntrykk etter 36 år som oppdagelsesreisende. Det hele har vært en eventyrlig rundreise i 70 land i fire verdensdeler. Ikke alle har fått en slik mulighet. Reisene beriker livet mitt på alle måter og setter livet mitt inn i et større perspektiv.

Jeg liker å kalle meg en dagdrømmer og en eventyrer.

Jeg har fått besøke London, Paris, Roma, New York, Cape Town, Nairobi. Jeg har gått i fotsporene til Karen Blixen i Kenya, Martin Luther King i Sør-statene og i fotsporene til «Tatt av vinden». Jeg har vært på safari i Sør-Afrika, Kenya og India. Store opplevelser alt sammen. Jeg har også fått anledning til å vise muskler i Colombia der jeg ble forsøkt ranet og knivstukket. Jeg har blitt tatt hånd om av så vel politi og militære i Etiopias hovedstad, Addis Ababa. Jeg har vært inne i villskogen i Amazonas jungel, nede i de dypeste daler og i de høyeste topper i Europa, Asia, Afrika og det amerikanske kontinent.

Hva mer kan jeg forlange av livet?

Med sunn galskap og dårlig hukommelse har livet mitt blitt en fantastisk reise.

Nå er min reise over for denne gang, men det betyr ikke at jeg har lagt inn årene. Snarere tvert imot! Det står fortsatt mange spennende reisemål igjen. Jeg håper at dere vil følge med meg videre – uansett hvor jeg enn reiser.

Jeg vil påstå følgende: Borte er bra, men hjemme er nå best da.

1 2 3Neste Side

← Arkivet