Tilbakeblikk – Reisenotater

Tekst og foto: Tormod Hilmen.

«Det vanskeligste med å gå videre er å ikke se seg tilbake»

I 1978 hadde jeg min første utenlandsreise til England.  Dette var ikke den mest krevende reise akkurat, men for meg var dette en stor utfordring – helt uten reiseerfaring.

Jeg skulle inn til London fra Gatwick flyplass, deretter til en togstasjon i London for så å reise videre til Peterborough.  Alt gikk på skinner.  Jeg skulle på arbeidsleir for å plukke stikkelsbær i to uker.  Etter tre dager hadde jeg ti verkefingre og måtte avbryte oppholdet.  Da bar det direkte til London…

Mitt «første møte» med England skjedde gjennom den engelske popmusikken og TV-seriene på 60-tallet. Beatles og Rolling Stones kom herfra – og mange, mange andre store popgrupper.  Det gjorde også mange av mine store favoritter fra film og TV: «Helgenen», «Mannen med kofferten», «Interpol seksjon S» «Follyfoot», «Silkesvarten» og «Oliver Twist». Jeg var fascinert over alt landet stod for.  Det var, foruten musikken og filmene, språket, miljøet og det engelske levesettet. Jeg betrakter England som «mitt» hjemland. Det er her jeg trives og føler meg hjemme.  Det var stort endelig å få oppleve dette landet; et land jeg alltid vender tilbake til.

På mine reiser hit har jeg gått i fotsporene til Beatles i Liverpool og sett Abbey Road-studioet i London.  I 1984 fikk jeg en privat omvisning i BBC.  Der fikk jeg se studioet til det kjente TV-programmet «Top of the Pops».  Alle de store stjernene har opptrådt i programmet.  I voksen alder har jeg møtt store stjerner som Roger Moore, Cliff Richard, Shirley Bassey, Peter O`Toole, Michael Palin og John Cleese. Storartede opplevelser.

Les også artikkelen «Liverpool – mer enn bare fotball og Beatles»

 

Reisene til England skulle bli starten på en lang og eventyrlig reise verden over. Nå – 36 år senere – har jeg rukket å besøke 70 land i fire verdensdeler.

 

Drømmen om Amerika

 

I 1989 hadde jeg den første store reiseopplevelsen. På tre uker skulle jeg oppleve det beste av USA. Det var store områder vi besøkte som omfattet både New York, Philadelphia, Grand Canyon, Las Vegas, New Orleans og California.

I gamle dager var dette en reise mange drømte om.  USA er mulighetens og drømmenes land. Å få komme til Amerika var stort den gang. Mange kommer hit for å søke lykken.  Det gjorde også min lærer fra barneskolen på 60-tallet.  Det gikk ikke så bra for henne og hennes familie.  De nådde aldri fram.

Inngangsporten til USA var lik den jeg hadde til England.   Jeg ble også her kjent med USA gjennom TV, popmusikken og filmene.  Hele mitt liv har jeg vært opptatt av film og musikk.  Som 20-åring hadde jeg sett «alle» filmene på TV og «kjente» alle skuespillerne.  I 14 årsalderen skrev jeg brev til filmstjernene og fikk deres autografer.  Mange år etterpå har jeg fått en fantastisk autografsamling. Som voksen har jeg fått møte mange av dem. Morsomt. Det var et ubeskrivelig øyeblikk da drømmen om Hollywood endelig gikk i oppfyllelse.  På sightseeingen i Universal Studios fikk vi se kulisser fra kjente filmer som «Haisommer» og «Miami Vice».  Høydepunktet for meg var å se motellet og huset i grøsserfilmen Psycho.  Det ble ikke det samme å se filmen etterpå… I L.A. hører også en tur innom Disneyland.  Her kan voksne og barn delta på lik linje. Voksne ble som barn igjen. En deilig følelse. En dag her var litt for kort tid – jeg kunne sikkert fylt en hel uke med opplevelser.  Kombinasjonen Hollywood og Disneyland var en fin reise inn i fantasiens og drømmenes verden.

I min ungdom leste jeg Mark Twains bøker om Tom Sawyer og Huckleberry Finn.  Det gjorde sikkert mange andre gutter også. Det er laget mange filmversjoner av bøkene og jeg har sett nesten alle filmene om dem. Et stort øyeblikk på turen var å være i miljøet rundt New Orleans der selve handlingen i Mark Twains bøker om Tom og Huck foregår.   Historien om Tom og Huck er like aktuell i dag som for hundre år siden. En tur til New Orleans er ikke komplett uten en seiltur i en hjuldamper på Mississippi-floden.  I 2012 var jeg tilbake i byen.  Jeg var litt spent på om jeg ville kjenne den igjen.  For tre-fire år siden var den utsatt for store ødeleggelser på grunn av flom. New Orleans svikter aldri.

I Washington DC fikk vi med oss mange store severdigheter.  Her er Det hvite hus og Capitol. Et besøk på plassen der Martin Luther King holdt sin historiske tale: I have a dream, samt gravplassen der John F. Kennedy ligger begravd, satte sitt preg på turen.  Det ble snakket mye om hvem som kom til å bli den neste presidenten. En av favorittene var Bill Clinton.  Jeg inntok Washington DC lenge før Bill Clinton og Monica Lewinsky. Morsomt.

San Francisco skuffet ikke. Jeg ble «kjent» med byen på 60-tallet gjennom mange kjente filmer herfra. Hvem husker ikke den ville bilkjøringen gjennom San Franciscos gater i filmen «Bullitt» med Steve McQueen?  Jeg ønsket å ta en tur med den verdensberømte trikken her. Det måtte være en opplevelse!  Jeg inviterte et ektepar i 60-årene med på turen. Mannen skjønte ikke hvorfor jeg ville prioritere trikketur her.  «Du må jo ha kjørt nok trikk i Oslo», kommenterte han. Motvillig ble han med mens kona ivret etter å få være med.  Da trikketuren var over, var han så overveldet og glad. Han hadde aldri opplevd maken…

Det var mange store høydepunkter underveis, men Las Vegas falt ikke i min smak. Jeg likte ikke byen. Med min spillegalskap klarte jeg å spille bort to dollar.  Det er jeg stolt over. Dette er det jeg husker best fra Las Vegas: Det var et ektepar i 60-åra med på turen som stadig hadde små uoverensstemmelser seg imellom; pinlige situasjoner for oss andre tilstedeværende. I Las Vegas spaserte vi gatelangs. Utenfor det berømte Hilton hotell var det et flott dollarglis.  Jeg spurte kona om hun ville bli avfotografert på panseret, noe hun gledelig takket ja til. Hun poserte gladelig i alle mulige vinkler – på oppfordring fra meg.  Ei skikkelig diva. Etter fotograferingen kom mannen med en kommentar: Hvorfor la du deg oppå bilen? Han skjønte ikke vitsen med dette… Da var «krangelen» i gang.

Jeg lever fortsatt på minnene fra denne turen – 25 år etterpå – i 2014.

neworleansps

Les også artikkelen «Når drømmene møter virkeligheten»
 

En fornøyelig historie fra Marokko:

 

Vi var en gruppe på 20 personer som var på sightseeing i Marrakech.  Etter en felles orienteringstur fikk vi anledning til å utforske byen på egenhånd.  Vi møttes på Gjøglertorget og hadde to timer til disposisjon.  I gruppa var det med en professor som var godt utstyrt med både kart og kompass.  Vi andre i gruppa hadde ikke med oss noe annet hjelpemiddel utover sunn fornuft. «Han ville ikke rote seg bort eller komme for seint tilbake», sa han.  Da vår tilmålte tid var over, var det samling og opptelling på Torget.  En person manglet: Det var professoren.  Han kom en halv time for seint. Han hadde rotet seg bort i alle smågatene.  Da forstod jeg mer av betydningen av Gjøglertorget. En morsom hendelse fra Marokko.

Syria:

 

I 2010 besøkte jeg store deler av Syria rett før krigen brøt ut. Det var steder som Aleppo, Palmyra og Damaskus. Det gav meg et godt innblikk i landets kultur, historie og livet på landsbygda og i byene. Store og fantastiske opplevelser i et vakkert og fargerikt land. Det er derfor trist å se hvordan dette flotte landet blir ødelagt dag for dag; et land som nå ligger i ruiner. Daglig blir krigens grusomheter omtalt i media. Det ene bilde oppleves verre enn det andre.

Jeg finner ikke ord for å beskrive det som skjer der. Alt virker så meningsløst. Helt uvirkelig. På turen møtte jeg mange hyggelige mennesker.  De er automatisk blitt en del av krigen – mot sin vilje.  Jeg lurer ofte på hvordan det har gått med dem…

syriaps

 

Det var slik jeg opplevde Syria. Fargerikt og vakkert.

 

Storbyferie

 

Denne form for ferie er noe jeg har hatt stor glede av i flere år.  Med så få ferieuker som vi har i Norge, kan en langweekend i en storby være en fin løsning.  Dette er en fin utnyttelse av tidsbruken, synes jeg. En kamerat satte meg på tanken og jeg har fulgt hans råd.  Hvert år har besøker jeg minst tre byer i Europa. For meg er dette blitt en tradisjon. Det er umulig å få sett alt på en langweekend, men det gir små drypp og avkobling som bidrar til inspirasjon og glede.  En god planlegging i forkant kan man faktisk få mye ut av oppholdet. Jeg har som mål å ikke få med meg alt. Det gir meg en god grunn til å komme tilbake igjen og igjen. Jeg anbefaler alle reiseentusiaster om å gjøre det samme. Europa venter på dere!!!

londonps

 

Jag gick idag där Jesus gått.

 

Betlehem, Jerusalem, Oljeberget, Getsemane og Genesaretsjøen er kjente steder fra bibelhistorien.  En reise til disse stedene er en reise verdt. For kristne er Israel det Mekka er for muslimer.  Mange har som mål engang å få oppleve disse stedene.  På flyet ned til Israel møtte jeg ei dame som hadde besøkt landet tretti ganger. Hun var like fascinert over landet – nå som før. «Jeg oppdager alltid noe nytt hver gang,» sa hun!

En reise til Israel kan være nyttig av flere grunner.  Jeg har hatt vanskeligheter med å få en samlet oversikt over hendelsene i bibelhistorien, kun fått med meg bruddstykker.  Jeg valgte å konsentrere meg om de store hendelsene som julen, påsken og pinsen.  Det gav meg noe håndfast å henge tingene på.  Det ble løsningen for meg.

Jeg var i Israel i 2011 og ønsket å reise dit med et kristent reiseselskap.  Da ville jeg få størst utbytte av turen. Ingen kan Israel bedre enn dem. De formidler budskapet på en levende og engasjerende måte. Det var rart å vandre rundt på kjente bibelske steder der personer fra bibelhistorien engang levde. Vi hadde forelesning hver dag om kjente temaer fra bibelhistorien.  Forelesningene skjedde på de stedene der det engang skjedde, eks. Oljeberget eller ved Genesaretsjøen. Det gjorde turen mer spennende og opplevelsesrik.  Flere brikker falt på plass etterhvert.  Hver forelesningstime ble avsluttet med sang. Å høre de kjente sangene i sitt rette element var flott. Sangens innhold fikk en helt annen betydning.  Å få oppleve stillheten, roen og atmosfæren etterpå var godt, stemningsfullt og vakkert.

En reise i bibelhistorien har alt: Det er en spennende og blodig reise krydret med kjærlighet og hat, tro og håp og frelse og fortapelse, men også forsoning.

I Jerusalem lever de tre store verdensreligionene side om side; Kristendommen, jødedommen og islam.  Jerusalem er inndelt i soner basert på deres religion. Med så mye tro samlet på ett sted er det ikke å undres over at Israels hovedstad er en av verdens mest omstridte byer. Det har derfor vært mye uro i dette landet gjennom flere tiår.  Jeg var derfor positivt overrasket over hvor lite synlige skader landet har blitt påført. Jeg trodde landet nærmest lå i ruiner.

Jeg anbefaler alle førstegangsreisende hit til å besøke Israel i julen eller i påsken. Det gir en helt spesiell opplevelse. Jeg valgte påsken, det gav meg en fin mulighet til å lære mer om påskens innhold. Sangen «Jag gick idag där Jesus gått» er en svensk sang som handler om påskens budskap. Da jeg var med i Filadelfiakoret sang vi denne sangen hver palmesøndag i flere år.  Denne sangen ble sunget flittig på turen. Først under Israeloppholdet forstod jeg innholdet i sangen.

Gata Via Dolorosa, eller smertens vei, er en salig blanding av kulturer og religioner. Den er også en travel og fargerik handlegate, en gate som er nesten en kilometer lang. Via Dolorosa står sentralt i påskens budskap. Lidelseshistorien markeres hvert år under Den stille uken, som er påsken. Her kan man følge hendelsesløpet skritt for skritt gjennom 14 «stasjoner». Den første stasjonen begynner ved Antoniaborgen der Jesus mottok sin dødsdom og slutter ved Golgata eller Gravkirken. Hver stasjon er knyttet til viktige hendelser veien mot Golgata.

Eksempler: Stasjon 7: Her skal ifølge tradisjonen Jesus ha falt for andre gang. Stasjon: 8: Her skal Jesus ha snakket med de sørgende kvinnene. Stasjon 12: Er i Det gresk-ortodokse kapellet.  Mange besøkende opplever dette som høydepunktet. Det var her korset stod og her døde Jesus.  De siste stasjonene befinner seg inne i Gravkirken.

Jeg er ikke ferdig med Israel ennå.  Hvem blir vel det?  Neste tur hit blir i julen en eller annen gang. Da skal jeg på nytt besøke Betlehem og hyrdemarkene. Jeg tror det blir en helt unik opplevelse å få være i Betlehem under julehøytiden.

 

israel1
israel2
israel3
israel4

 

«Jeg siterer ofte meg selv. Det setter farge på det jeg sier» George Bernard Shaw.

 

Du og jeg og vi to….

 

Å være på reise kan være både morsomt, interessant, slitsomt, krevende og utfordrende. Alt på samme tid. Når jeg er ute på reise er det enten i små eller store grupper.  Reisene kan variere fra en til to uker og på vår begrensede tid skal vi oppleve mest mulig sammen – med helt ukjente mennesker. Vi kommer tett på hverandre under turen. Det er alltid hyggelig å treffe nye mennesker, men jeg må innrømme at det til tider kan være psykisk slitsomt. Ikke alle mestrer det sosiale livet fullt ut. Jeg foretrekker store grupper fremfor små. I store grupper kan man gjømme seg bort i mengden.  Det letter trykket mye.  Mens i små grupper er man prisgitt et godt reisefølge. Slitsomt og krevende. Det som gjør det så utfordrende og krevende er at ingen mennesker er like. Det dukker alltid mange spørsmål opp underveis: Hvordan skal jeg oppføre meg overfor den og den? Hva kan jeg snakke med de om eller ikke snakke med de om? Vil vi komme overens med hverandre?

Det er landets kultur og severdigheter som er det sentrale på turen.

Gruppas sammensetning er likevel avgjørende for om turen blir vellykket eller ikke. Rett skal være rett: det er menneskene som gjør turen til en fantastisk reiseopplevelse. Vi utgjør på mange måter et fargerikt fellesskap. Det er våre felles opplevelser underveis som utgjør de store høydepunktene på reisen.

 

På verdens tak

 

Det finnes noen steder i verden som er så slående at man bare må stoppe å trekke pusten et øyeblikk. Tibet er absolutt et slikt sted, der det ligger slynget rundt fjelltoppene ved fotenden av Himalaya

På slutten av 60-tallet fikk jeg se de første utenlandske menn i Norge.  Det skjedde på Gjøvik der det bodde en gruppe tibetanere. Vi synes dette var et positivt innslag i et nokså ensartet bybilde – den gang.  De utgjorde noe spennende, mystisk og annerledes. Hva de gjorde der vet jeg ikke. Som barn trodde jeg aldri at jeg ville få oppleve denne delen av verden.  Det virket helt fjernt.

I 2009 fikk jeg anledning til å besøke Tibet. Det var en helt unik opplevelse.  Jeg hadde lest «Himmelsjøen» av Vikram Seth i forkant. Boken beskriver hans reise fra Kina gjennom Tibet helt fram til hans endelige mål, India. Hans skildring av Tibet gav et godt innblikk i hvordan landet fungerte på godt og vondt. Landet bar tydelig preg av et tungrodd system. Det var ikke lett som enkeltindivid og turist å forstå deres innfløkte regelverk som var styrt fra Kina.  Alt måtte gå gjennom politi; en samtale som kunne minne om et forhør.  Jeg reiste i en gruppe og det sparte meg for masse ergrelser underveis.

Det første som møter besøkende til Lhasa er Potala-palasset.  Det ligger der så mektig, storslagent og elegant på toppen med Himalayafjellet som bakteppe. Palasset fungerte som vinterpalass, delvis festning og delvis fengsel for Dalai Lama fram til 1959. Lhasa var ingen søvnig by. Allerede før sola hadde stått opp, var det liv i gatene.  Tibet var totalt forskjellig fra andre land jeg har besøkt og framsto som både eksotisk, mystikk og annerledes. Kulturen og levesettet deres virket helt fremmed for meg. Landet har likevel en spennende kultur og levesett som er et studium verdt.  Tibet er et buddhistisk land og det bærer landet tydelig preg av i landskapet i form av safranfargede munker, bønnehjul og bønneflagg.  Bønnehjul er en stor metalltrommel som står etter hverandre.  Inne i trommelen er det skriftlige papirstrimler med bønnesedler.  Overalt i Tibet samles folk i gatene for å be. Jeg kjenner ingen andre land som praktiserer sin religion så åpenlyst. Tibet har rikelig med klostre og templer som er landets stolthet. Dette store og praktfulle byggverk som er godt synlig overalt.  Det gjør Tibet annerledes.

Vi fikk streng ordre om å ikke fotografere hvor som helst og når som helst av den danske reiselederen.  Det kunne stå noen å speide etter deg bak et vindu eller port. Jeg fikk i oppdrag av en kollega om å overlevere en liten gave til en person som hadde deltatt i et TV-program.  Det var ikke lett.  Alt måtte gjøres på en meget diskre måte.  Mitt inntrykk av landet var av en helt annen oppfatning.  Vi måtte nok ta våre forhåndsregler. Likevel, jeg merket ikke noe til det strenge regime der. Som turist. Derimot opplevde vi en streng reiseleder.

Vi var en liten gjeng på 12 personer som var interessert i å lære mest mulig om Tibet.  Ei av turdeltagerne var genuint opptatt av landet og stilte mange spørsmål under velkomstmiddagen.  Reiseleder likte ikke alle hennes spørsmål og bad henne om å ikke spørre slik. Det er viktigere at du deltar i samtalene rundt middagen, mente reiseleder.   Vi i gruppa følte oss beklemt og opplevde situasjonen som pinlig. Hun lovte aldri å spørre mer, et løfte hun holdt under hele turen.

Reisen rundt i Tibet var flott, variert og annerledes.  På to uker fikk vi et godt innsikt i landet. Landskapet var helt ubeskrivelig, vakkert og storslagent. Det finnes noen steder i verden som er så slående at man bare må stoppe opp for å trekke pusten et øyeblikk. Tibet oppfyller disse kravene.  

Vi var invitert inn på te til en familie på landsbygda.  Flere generasjoner av familien bodde på en større bondegård. Jeg fikk inntrykk av at dette var en rik familie utfra deres levestandard. Det var en opplevelse å se hvordan de levde, noe som gjorde reisen mer innholdsrik.  Deres hjem var sikkert «moderne» innredet, men jeg følte meg ikke komfortabel.  Huset var overmøblert, mørkt og primitivt innredet.  Store deler av deres hjem var møblert med buddhistiske symboler.  Under besøket valgte jeg å stå fremfor å sitte i deres sofa.  Det var ikke populært. Jeg synes sofaen virket både «møkkete og urenslig». Det var uvisst hva slags bakterier som var i sofaen.

Jeg fikk litt innsikt i deres ukjente historie, levesett og om folkene. Jeg har som mål å få sett filmen «Sju år i Tibet». Nyttig lærdom å ta med seg videre.  En reise til Tibet er et minne for livet.

Se bildegalleri under Asia.Der finner du flere bilder fra Tibet.

 

«Vi er alle oppdagelsesreisende i livet, hvilken vei vi så enn følger» Fridtjof Nansen

 

Når enden er god….

 

Det er ikke lett å samle alle inntrykk etter 36 år som oppdagelsesreisende.  Inntrykkende og opplevelsene har vært mange og varierte. Jeg har ikke vært flink til å skrive dagbok underveis.  I ettertid ser jeg at jeg burde ha prioritert det. Det ville gjort jobben mye lettere med å skrive ned alle opplevelsene. Etterpåklokskap er en grei klokskap å ta med seg videre.  Hvem ville trodd at mine reiseopplevelser skulle være av interesse? Jeg har brukt kameraet flittig underveis.  Det har hjulpet meg til å huske små og store hendelser.

Gjennom turene mine verden over har jeg fått en fin repetisjon om de store begivenhetene i verden.  Jeg har vært på de stedene der det skjedde og har fått gjenoppleve historien pånytt. Det gjelder Den russiske revolusjonen, Den første og andre verdenskrig, Vietnamkrigen og Cubakrisen.  Det blir lettere å forstå historien med en slik ballast. En interessant og morsom læring kombinert med reise-opplevelser.

Det har blitt mange inntrykk underveis og jeg har fått oppleve mange steder jeg bare kunne drømme om. Hva har betydd mest?   Alt har betydd like mye. Det som har gjort mest inntrykk er omvisningen i huset der Anna Frank og hennes jødiske familie bodde under den 2. verdenskrig i Amsterdam. Gjennom bilder, bøker og en guidet tur fikk jeg et godt innblikk i deres hverdag.  Dette var en nyttig og smertefull erfaring å ta med seg videre. Det har også vært spennende å se filmbyen Hollywood og Elvis` Graceland.  Reisene til Tibet, Kina, Burma, Sør-Afrika og Kenya har også betydd enormt mye.

En ting er helt sikkert: Jeg må lære meg til å leve mer i nuet og nyte de små øyeblikk i livet… Der har jeg mye å lære fortsatt.

Alle mine reiser har vært et livslangt eventyr.  Selv om vi skriver år 2014 er min reise på ingen måte avsluttet.  Den er bare så vidt begynt….

 

«Si ikke at du er fattig bare fordi drømmene dine ikke er gått i oppfyllelse.  Virkelig fattig er den som aldri har drømt» – Østerriksk forfatter

 

Fortsettelse følger….

← Arkivet